Hva er det med trær

Hva er det med trær?

Snakker de til meg?

Går jeg fra rota, oppover stammen til forgreiningene, utover en grein og helt ut til kvistens siste stoppested tar det meg tre timer, med blyanten. På nytt fra rota, oppover stammen, utover en annen grein til valget kommer mellom en kvist og flere andre underveis, tar det meg nye tre timer eller fem, med blyanten.

Tålmodighet! Det er det med trær!

Store røtter som henter kraft fra forrige århundre!

Jeg kan bare følge dem fra de dukker opp over bakken, men kjenner styrken i det de har suget til seg under bakken. Under lag på lag med jord, under fjellet, lenge.

Jeg kan bare klamre meg til dem, strekke meg litt oppover stammen og være utilstrekkelige meg. Med blyant.

Når jeg vil ha noe gjort

må jeg bare begynne å gjøre det uten å tenke på den tiden det tar. Tiden er ingen medhjelper hvis det er lite av den. Tiden er sin egen herre, jeg er ikke herre over den, så den kan velge å la meg tegne i fred.

Når et furutre står med århundrer av lag med bark foran meg, hva skal jeg med tiden,

når mitt eneste verktøy er en blyant?

Et lite feilskjær utenfor normalen

og forventningene til en forutsigbar framtid med fri utfoldelse blir en knute av forviklinger.

Veksten stopper ikke, men den vrir seg unna fartsretningen, krumbøyd ser den innover i seg selv og glemmer meningen med livet som høyreist furu. Isteden blir greinen et eiendommelig skaperverk, knyttet fast inn mot stammen. Her kommer den til kort ved siden av voksende normaliteter.

Inntil den treffer min søkende blyant, som vet å dvele ved originalitet.

Strekke seg.

JA!

Bli klatretre eller mastefuru, ingen grenser for veksten! Skapt som et tre er det bare å håpe at det er kraft nok og rom nok. Farene ligger der; - for at det skal bli tørke, flom, jordskjelv, gravemaskiner og motorveier, høyhus og nok et supermarked på akkurat den flekken der man tilfeldigvis fikk til å slå rot.

Hvor langt opp mot himmelen kan et tre strekke seg før det tar slutt?

Hvor lenge finnes det blyanter?

Det haster!

Prøv å si det til et tre! Fra konglefrø til høyreist, eller kronglete vekst,vil treet bruke all den tid som kommer, med visdom og overbærenhet, til å vokse. 

Bare det.

Hva jeg gjør, eller du, eller vær og vind, er utenpå, ikke inni, treet. Der er det fred.

Blyanten setter langsomt merker uten at treet berøres av det. 

I en ideell verden blir det stående urørt.

Men de hentet broren.

Å stå stille.

En frustrasjon ser ut til å ha vokst fram i toppen på det som egentlig burde vært en lykkelig furu. 

Praktfullt voksested i fjellsiden, frisk luft, en liten bekk å drikke av, sauer beitende rundt i lyngen. Treet sier: Hvorfor MEG? Hvorfor skulle jeg bli til akkurat her hvor mennesket vil bygge hytta si? Jeg var på så god vei, bare 100 år til nå, så ville jeg nådd toppen!

Misveksten forteller om fortvilelsen over ikke å kunne stikke unna.

Blyanten forteller om evighet i det urørlige.

For gammel?

Jeg skjønner ikke spørsmålet?

Jeg er i vekst, jeg er sterk, jeg er vakker, jeg har planer om å strekke nok en grein litt lenger opp.

JEG HAR ET LIV!

Er det du eller jeg som har et problem?

Bruk tiden og blyanten på meg før du tar til øksen din. Forstår du nå?

Kanskje DU er for ung?

  Så liten.

Jeg har ikke vokst som alle de andre. Under meg og over og rundt meg strekker de seg og finner raske veier til å bli større. Akkurat som om å vokse ut skulle være den eneste måten å bli synlig på. 

         Men her er JEG, allikevel.

Hvis du finner meg, engang, er jeg kanskje større enn du tror.

Tro på meg, da.




Til Jorden.

Ikke noe å gråte over.

Det er en tid for alt.

Jeg har tjent himmelen med min furutopp

og nå tjener jeg din jord.


I meg lever et nytt liv.