aktuelt

Jeg tegner og forteller om min barndom. 


  • Stedet der jeg vokste opp fra 1943 til 1963 heter Kjelle og ligger like utenfor Tønsberg i Wedel Jarlsbergs utmark, jorder og eikeskog. Med mine egne opplevelser sammen med barndomsvennenes fotografier, innspill og minner, har dette blitt til ei bok i året 2017. Vi kaller det historie, for det har det blitt etter alle disse årene.




Eikene står med stødige stammer over hele lia. Det er noe traust og urokkelig ved dem, en evighet langt bakover i tid.

Gir eiketrærne våre løfter om en evighet like langt framover i tid?

Ligge i gresset og se opp i eikekrona! Svimlende! 

Du stiger og synker på samme ti'

lyset flimrer for øya, det er som å se imellom et digert strikketøy,

være på vranga, der det er varnt og godt!

Sprekkene i barken er en labyrint jeg kan finne veien oppover i. Det tar laaang ti'.

Der stammen deler seg i to, må jeg velge, gå uttover ei ny grein litt og så velge igjen.

Sånn er det hele ti'a.

Eikekrona hu er stor, hu!

DET ER PLASS TE MANGE DRØMMER UNDER EI EIK.


Navnet Kjelle kommer fra ei kilde som finnes her og er registrert som vannkilde for byen langt tilbake i tid, år 1300ogdentid! Den renner ennå, faktisk! På bildet her ligger huset vårt, Fjordgløtt, innunder eikene til høyre for "Kjelle gård". Jernbanelinjen ses nederst til høyre. Den kommer fra Oslo, drar i en sløyfe om Tønsberg og går videre til Larvik litt lenger nede på Kjelle. Huset vårt ligger med en slakk skråning nedover mot syd med fin utsikt utover fjorden. Boka jeg har laget i 2016-17 handler om alle barna  som romsterte her i rundt to generasjoner fra1935-60. Lekeområdet  vårt var digert! På jordene plukket vi prestekrager og sparket ball, bak låven laget vi skibakke, i skogen gikk vi tur på ski, om våren bugnet det av hvitveis og blåveis. Det var også indianere og cowboyer på ferde her, med pil og bue eller kruttlappistoler! Trærne var fine å klatre i, og i de kraftige eikegreinene hang det slengtau, for ofte kunne man se Tarzan også høyt der oppe i trekronene! Barndommen var lys og glad, full av lek og moro og hemmelige gjemmesteder. Stor frihet, stor trygghet og snille folk.



Brødrene mine, Fritz og Per, var 15 og 13 år eldre enn meg. Det var nok stas å få ei lita tulle, de kalte meg for Bossan og brukte meg til ball, kasta meg mellom seg til jeg skreik så mamma måtte rope fra kjøkkenvinduet: Nå holder dere opp! Og det gjorde de. Men på`n igjen neste dag! De kunne bli litt voldsomme, men jeg hadde et triks:- jeg klatret opp i morelltreet og ut på den tynneste greina. Ellers var storebrødre kjekke å ha til å ordne med kjelken, skia eller sykkelen, brøyteplog lagde de til meg, og Per bygde lekestue til meg til og med!

De flytta hjemmefra da jeg var rundt seks år, helt til Sverige for å gå på skole, men de skrev brev og jeg tegnet noe fint tilbake.



Det meste av utstyret for vinteren var arvet etter eldre søsken. Skruskøytene fikk en omgang på slipesteinen hver høst, for det var mye barfrost ved kysten før jul, da alle pytter og dammer på Ilene, brakklandet mellom fjorden og jordene, frøs til is og man kunne skli fra pytt til pytt over en stivfrossen sivmark. Sparken var både til nytte og lek, å sparke til skolen var da helt greit! 2 kilometer i motvind, men det var forsåvidt lett, for Farmannsveien lå flat bortover. Men i akebakken på Kjelle, som sikkert var 200 meter lang, gikk det rasende fort med alle slags farkoster! Skibakke laget vi bak låven der jordet skrånet akkurat passe ned mot jernbanelinna. Hele Greveskogen var full av løyper, som vi tråkka sjøl, selvfølgelig, mot Frodekollen, hoppbakken,  gikk vi fiskebein bratt oppover og det gikk så det gvein mellom trestammene og over steingjerdet ned igjen! Knall og fall og forfrysninger i fingre og tær kunne det lett bli etter flere timer ute. Men pytt sann, smerten ble fort glemt bak en kopp varm kakao. Pjekkerten og strekkbuksa hang til tørk i kjelleren, beksømstøvlene ble stappet fulle av avispapir og smurt inn med talgfett. De ble også kalt fettlærstøvler! Skjønner hvorfor og fettet holdt vannet ute.




Skiferdighetene ble det øvet på hver eneste farbare vinterdag, man var nødt til å dette, gå rundt, vrikke beinet, gå med øm bakende, brekke skituppen og gå på hue i dyp snø. Men tenk, dette husker vi ikke så mye av! Men hoppet og svevet og farten og den aldeles utrolige telemarksvingen vi tok? Kameratflokken var alle helt overbevist om at vi var de flinkeste. Alle sammen!



Unna vei! Makan til akebakke! lang og ustrødd med en skummel sving nederst som gikk i rett vinkel under jernbaneskinna. Undergangen hadde digre steiner som vi prøvde å unngå når rattkjelkene kom rasende i toppfart med opptil flere passasjerer bakpå. Vi skrubbet hælene mot svingen i håp om å treffe åpningen. Like ofte som dette gikk, havnet vi på trynet i snøfonna og steinene.  Merkelig nok brakk ingen beinet. Vi traff heller aldri på en bil, enda det fantes noen få biler som passerte under undergangen. Men alle visste om trafikken i akebakken og var nok obs på at kjelkene hadde rangen når de kom hufsende.




Det var ikke mangel på snø i 1940-50-åra, lekestua mi ble nesten vekk og det gjorde hunden min, Sampo, også. Vi hadde en stor gårdsplass og en ganske lang oppkjørsel som skulle måkes i bilbredde. her måtte faren min ut og inn med bilen hver dag for å kjøre til arbeidet. Han var byggeleder for store bygninger både i Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik og reiste av gårde klokka 8 hver morgen. Hvis snøen lavet ned, som vanlig, hele dagen, måtte mamma og jeg få måket før klokka  fem. da skulle middagen stå på bordet og gården være rydda. Dette kunne ta flere timer etter skoletid. Håndarbeid var det, en skyffel og en stor skuffe. Opptil to meter høye kanter kunne det bli, jeg følte meg akkurat like liten som Sampo!




Jeg måtte kle på meg godt gjennom vinteren som ikke bare var full av snø, men fikk gradestokken til å dumpe langt under null. En sur sno var det også ofte, som sto inn fra fjorden og feide oppover i Kjellelia. Jeg hadde ei bestemor, helt til jeg var 12 år, som var veldig flink til å strikke! Det vanket alt fra strømper og sokker til gensere, skjerf, votter og kyser. Dokkene mine fikk klær også. Men ulla til bestemor klødde infernalsk! Værst var det med strømpene. De hang i en strikk festet til en knapp på underlivet. Mellom strømpene og underbuksa ble det ei glipe bar hud. Ullbukser ble tredd utenpå, men alt gled opp under leken, ble vått og klødde verre av det. Kjeledressen var løsningen for småbarn den gangen også. Den var omsydd av en vrengt ulster, litt kløete den også, men varm. Kjeledressen ble byttet ut med pjekkert og ull foldeskjørt og doble ullbukser da jeg ble skolejente. Lua var av kaninskinn og det var en muffe til antrekket også. På beina hadde jeg fettlærstøvlene med bestemorsokker nedi. Men glipa var der hver dag! Jeg gikk de to kilometrene til skolen langs Farmannsveien og holdt på den måten varmen i alle lemmer.



 I bunnen av Kjellelia gikk tre veier: Farmannsveien startet her inn til byen, vestover gikk Semslinna mot Sem og Andebu, Jarlsbergveien gikk nordover under den nedre undergangen mot Hovedgården og Barkåker osv. til Oslo. Fra fjorden og inn til veiene var det brakkland, om høsten og våren fullt av vann og siv, om vinteren fullt av tilfrossede pytter, om sommeren tørrere, men med en liten bekk med fisk i midt på. 

Masse fugleliv var det her også, og ungene hadde en spennende lekeplass inni sivskogen. Plumpa gjorde vi støtt, og fikk brunt brakkvann oppover leggene. Var pyttene store nok bada vi her også.        Men den beste tida var nok vinteren. Den sprø isen knakk i kantene, men hold oss oppå der pyttene hadde frosset på dypere vann. Skruskøyter  hadde alle. Til å starte med. Når det ble skikkelig frost kunne vi gå på skøytene helt ut til fjorden og videre, bare vi passet oss for råka. Den gikk mellom fastlandet og Nøtterøy.



Nærmere våren, når mildværet satte inn med glatt-is og regn på gammel snø, og sønnavinden stormet opp fra sjøen, var det hustrent å være ute. Men inne hadde vi mye å drive med av aktiviteter alle som en. Ofte samlet kameratene seg i noens stue, spilte gule og grønne 45-plater på det nye radiokabinettet. Utvalget var litt skrint så den ene lille plata gikk om og om igjen, kaptein Sortebill og Hoa var en negergutt, (sånt som man ikke får si idag).

En av kameratene hadde en Tandberg lydbåndopptaker. Den fikk vi herje med og hadde stor moro av å lese inn skuespill, synge og krangle og så spille det av igjen og igjen og igjen...

Vi hørte på radioprogrammer som Barnetimen med onkel Lauritz og tante Sonja, der hørespillet var toppen! Hver lørdagskveld klokka seks satt vi med øret klistret inntil radioen! Frendeløs, for eksempel, var en spennende historie. Det er nok herfra redselen for ulver ble til.

Etter noen barnslige år, vokste platebunken og inneholdt pop og rock og smørsangene til Pat Boone.

Dette pågikk samtidig med danseskolen til Gerd Bøe og Frida Strøm på Klubben i Tønsberg. Disse har oppdratt flere generasjoner med unger, som i moden alder forstår å holde seg til regler og ikke danse mot strømmen. Dessuten kan vi både vals og tango, kvikstepp og Paul Jones!